Tyngste tiden i mitt voksne liv

Den siste tiden med boffen hjemme merket vi store forandringer. 

Det begynte i 2009 der han begynte å halte på det ene benet, som viste seg å være en løs klo. Etter mange turer til dyrlegen, antibiotika og smertelindrende og ingen tegn til bedring ble det bestemt at han måtte fjerne hele tåen. Operasjonen var vellykket, noen uker med potesokk, antibiotika og smertestillende og vi håpet at boffen var frisk. Men dette ble dessverre bare begynnelsen på starten av en vond tid.

Boffen fortsatte og halte, fikk vondere rygg og gikk rart med bakbena. 

Han begynte å drikke mer og være mer ukomfortabel hjemme.
Han orker ikke lange turer lenger, noe som absolutt ikke ligner en setter. 

Han kom ikke lenger til døren når vi kom hjem, noe han alltid gjorde før og som var så utrolig koselig.
Bli møtt i døren av en logrende boff med spente øyne og en våt snute som gledet seg til tur.

Jeg begynte å innse at han begynte å bli gammel. Men han var jo bare 7-8 år.

Engelsksetteren vår levde til han ble 12 år og jeg håper dette var forbigående tilstand og at smertestillende skulle hjelpe på sikt. 

Tiden gikk og han pep mer og mer. Jeg var frustrert!
Mange turer igjen til dyrlege, han ble skannet i hele kroppen, ble funnet masse i leveren. Men ikke noe å gjøre med med mindre urinprøvene viste noe annet. Urinprøvene holdt seg fine hele veien.

Jeg tilpasset turene etter boffens behov, vi gikk kortere turer og saktere tempo. Håper vel at han kunne "trene" av seg vondtene, men dessverre labben ble bare verre. Siste ukene trakk han labben opp til seg og hinket på tre ben. Forferdelig vondt å se på og enda mer frustrerende at ikke dyrlegen hadde noen diagnose.

Tiden gikk og på nyåret 2012 var jeg på gråte nesten hver dag. Boffen hadde det vondt og siste forsøk på smertelindring ble han satt på kortison. Det tålte han dårlig - han begynte å tisse inne. Han viste tegn til aggresjon og uforklarig oppførsel.

Jeg og mannen tok den tunge avgjørelsen om å la boffen få slippe. I følge dyrlegen var det ingenting mer vi kunne gjøre for boffen vår utenom dyre skanninger av kroppen som allikevel ikke ville føre til noe godt, da de ikke opererer eldre hunder. Boffen hadde blitt 9 år. 

MEN jeg var ikke klar for å gi slipp på boffen min enda. Jeg dro til en annen dyrlege for en second opinion som viste seg å være starten på en trist, frustrerende og vond opplevelse. 

Dyrlegen undersøkte han og etter 10 minutter kom han med en diagnose - klokapsel løsning! 

Det hadde jeg aldri hørt om før. Jeg viste om dårlig klokvalitet hos gordonsettere men har dessverre ikke fulgt så godt med i setterverden at jeg hadde fått med meg det. 

Boffen fikk 50-50 sjanse på en vellykket operasjon.

Hvis han var heldig og var blant de 50 vellykkede prosenten var allikevel sjansen stor for at han fikk det igjen og ny runde med operasjon.

Den tid den sorg tenkte jeg. Jeg var ikke klar for å la boffen gå, ihvertfall ikke etter forrige dyrlegens diagnose som ikke nevnte dette for meg engang.

Håpefull og overlykkelig ble jeg med på operasjon av boffen. 

Operasjonen var vellykket og dyrlegen krysset fingrene. Det gjorde jeg også.

Etter operasjonen dro jeg hjem og hev meg på pc for å lese om sykdommen klokapsel løsning eller kloløsning.

Det var ingen hyggelig lesing, jeg satt oppe sammen med boffen hele natten, han pep og hadde vanvittige smerter og jeg leste om denne sykdommen som jeg sakte forstod kom til å ta fra meg boffen min.

Prognosen var ikke god og smerten i øynene til boffen glemmer jeg ikke. 

På morgenkvisten, etter den verste natten i mitt liv, tok jeg med meg boffen - ba jentene våre si farvel og dro til dyrlegen. Dette skulle boffen få slippe. Tanken på at han har gått med dette sannsynligvis 2 år, og nå lang rekovalenstid og store sjanser for tilbakefall, klarte jeg ikke tanken på la boffen gjennomgå dette.

Boffen sovnet stille inn 20.03.2012 kl 10.00