4 måneder

3 måneder siden

og fortsatt gjør det vondt å tenke på.

Jeg har gudskjelov masse ting å fylle dagene med, uten det hadde jeg nok grått meg ihjel. 

Men i stille stunder kommer tårene, helt plutselig - uventet! Savnet er fortsatt der! 

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg til neste høst?  Det er da jeg håper vi har en liten sort tass løpende hos oss igjen.

Når jeg starter ferie om to uker, tenker jeg å låne meg en hund fra omplasseringen. Jeg håper jeg får lov, men er veldig usikker selv om det er lurt. Det er en hund jeg har lyst å ha, men han kan ikke være alene hjemme, derfor tenkte jeg å prøve han når jeg har ferie. Kanskje jeg kan trene han opp til å være hjemme alene? 

En måned uten

En månen uten. 

Savnet er der, 

Tomrommet er der.

Jeg mangler en venn.

Løpeturen er ikke den samme.

Tur i skogen er ikke den samme.

 

Trøsten er at boffen ikke lider mer.

Han har fått fred

Han kan hvile nå

Hvordan ta farvel...

Med noen som har vært i livet ditt siste 9 år?

Som du har elsket fra han var 8 uker gammel?

Som du har opplevd masse med og som alltid har vært der for deg?

Som har skjarmert deg i senk med sine rare påfunn

og sitt flotte ytre?

Som alltid var like glad for å se deg uansett hvor du måtte ha latt han være igjen....

Som har trøstet deg når du har vært lei deg.
Jeg vil alltid huske deg vakreste boffen, vakreste gordon setteren.
Tårene vil ikke ta slutt
Du er savnet
Du er husket
Du blir alltig elsket

Nå kan du hvile i fred.

20.03.2012

Boffen ble 9 år

 Hvert år hadde vi en liten bursdagsfeiring for boffen vår. 

Han fikk frokost på sengen med et lys på. 

Her er bilde fra 9 års dagen hans som ble den siste bursdagen hans.

Fineste boffen som har etterlatt seg et utrolig stort tomrom!

Savn.

 

Jeg gråter hver dag og savner han hver dag.

Med tiden vil kanskje gråten og savnen bli mindre og tanken om en ny hund melde seg.

Foreløpig gleder jeg meg over 9 fantastiske år med fineste boffen.

Tyngste tiden i mitt voksne liv

Den siste tiden med boffen hjemme merket vi store forandringer. 

Det begynte i 2009 der han begynte å halte på det ene benet, som viste seg å være en løs klo. Etter mange turer til dyrlegen, antibiotika og smertelindrende og ingen tegn til bedring ble det bestemt at han måtte fjerne hele tåen. Operasjonen var vellykket, noen uker med potesokk, antibiotika og smertestillende og vi håpet at boffen var frisk. Men dette ble dessverre bare begynnelsen på starten av en vond tid.

Boffen fortsatte og halte, fikk vondere rygg og gikk rart med bakbena. 

Han begynte å drikke mer og være mer ukomfortabel hjemme.
Han orker ikke lange turer lenger, noe som absolutt ikke ligner en setter. 

Han kom ikke lenger til døren når vi kom hjem, noe han alltid gjorde før og som var så utrolig koselig.
Bli møtt i døren av en logrende boff med spente øyne og en våt snute som gledet seg til tur.

Jeg begynte å innse at han begynte å bli gammel. Men han var jo bare 7-8 år.

Engelsksetteren vår levde til han ble 12 år og jeg håper dette var forbigående tilstand og at smertestillende skulle hjelpe på sikt. 

Tiden gikk og han pep mer og mer. Jeg var frustrert!
Mange turer igjen til dyrlege, han ble skannet i hele kroppen, ble funnet masse i leveren. Men ikke noe å gjøre med med mindre urinprøvene viste noe annet. Urinprøvene holdt seg fine hele veien.

Jeg tilpasset turene etter boffens behov, vi gikk kortere turer og saktere tempo. Håper vel at han kunne "trene" av seg vondtene, men dessverre labben ble bare verre. Siste ukene trakk han labben opp til seg og hinket på tre ben. Forferdelig vondt å se på og enda mer frustrerende at ikke dyrlegen hadde noen diagnose.

Tiden gikk og på nyåret 2012 var jeg på gråte nesten hver dag. Boffen hadde det vondt og siste forsøk på smertelindring ble han satt på kortison. Det tålte han dårlig - han begynte å tisse inne. Han viste tegn til aggresjon og uforklarig oppførsel.

Jeg og mannen tok den tunge avgjørelsen om å la boffen få slippe. I følge dyrlegen var det ingenting mer vi kunne gjøre for boffen vår utenom dyre skanninger av kroppen som allikevel ikke ville føre til noe godt, da de ikke opererer eldre hunder. Boffen hadde blitt 9 år. 

MEN jeg var ikke klar for å gi slipp på boffen min enda. Jeg dro til en annen dyrlege for en second opinion som viste seg å være starten på en trist, frustrerende og vond opplevelse. 

Dyrlegen undersøkte han og etter 10 minutter kom han med en diagnose - klokapsel løsning! 

Det hadde jeg aldri hørt om før. Jeg viste om dårlig klokvalitet hos gordonsettere men har dessverre ikke fulgt så godt med i setterverden at jeg hadde fått med meg det. 

Boffen fikk 50-50 sjanse på en vellykket operasjon.

Hvis han var heldig og var blant de 50 vellykkede prosenten var allikevel sjansen stor for at han fikk det igjen og ny runde med operasjon.

Den tid den sorg tenkte jeg. Jeg var ikke klar for å la boffen gå, ihvertfall ikke etter forrige dyrlegens diagnose som ikke nevnte dette for meg engang.

Håpefull og overlykkelig ble jeg med på operasjon av boffen. 

Operasjonen var vellykket og dyrlegen krysset fingrene. Det gjorde jeg også.

Etter operasjonen dro jeg hjem og hev meg på pc for å lese om sykdommen klokapsel løsning eller kloløsning.

Det var ingen hyggelig lesing, jeg satt oppe sammen med boffen hele natten, han pep og hadde vanvittige smerter og jeg leste om denne sykdommen som jeg sakte forstod kom til å ta fra meg boffen min.

Prognosen var ikke god og smerten i øynene til boffen glemmer jeg ikke. 

På morgenkvisten, etter den verste natten i mitt liv, tok jeg med meg boffen - ba jentene våre si farvel og dro til dyrlegen. Dette skulle boffen få slippe. Tanken på at han har gått med dette sannsynligvis 2 år, og nå lang rekovalenstid og store sjanser for tilbakefall, klarte jeg ikke tanken på la boffen gjennomgå dette.

Boffen sovnet stille inn 20.03.2012 kl 10.00

 

Siste tiden

 Siste tiden med boffen. 

Koste vi oss så godt vi kunne. 

Men vi merket at han ikke var like glad som før. 

Her halter han og tydelig vondt i labben

Men han var med på det meste så lenge han orket.

Aking med jentene på fjellet har han vært med på fra jentene har vært små

Boffen og meg.

Hund og barn

 Jeg har alltid ment at barn bør vokse opp med dyr. Selv vokste jeg opp  med mange dyr rundt meg, hunder, katter, gnagere av forskjellige slag. fugler og fisker.

Etterhvert som jentene begynte å bli større fikk de også mer ansvar overfor boffen vår. 

Storesnuppas oppgave var å gi boffen mat. Helt herlig å se samspillet mellom en hund og et barn ved slike øyeblikk... Boffen spent på maten for dagen, storesnuppa stolt over en oppgave som involverer å ta vare på andre, levende vesen. De er jo flinke med dukker og sånn, men det blir noe annet med levende dyr som gir deg tilbakemelding på din oppgave.

Begge jentene hadde som oppgave å slippe boffen inn eller ut hvis han ønsket en liten lufterunde i hagen.

Det var ikke alltid like morsomt å bli forstyrret midt i leken, men det har også lært jentene litt ansvar.

Man må ta vare på ander som ikke klarer å ta vare på seg selv. Selv når tidspunktet ikke helt passer for deg.

Men det er sånn det er å ha dyr, mye ansvar men også utrolig mye glede.

Boffen følger med på jentenes turning

                                                           Boffen er dypt savnet av jentene. 
                                            

Båttur

Sommeren 2005 ble barselpermisjonen brukt på hytta. Det ble mange båtturer med både boffen og lillesnuppa.

Vi koste oss!

Ikke bare store menneskers beste venn

  Da jeg ble gravid med storesøster ble boffen veldig oppmerksom på meg og veldig beskyttende, det var ikke mange andre hunder eller mannfolk som kunne komme i nærheten av meg. På en måte var det litt slitsomt å gå turer i parken, det ble alltid litt knurring på andre hunder. 

På en annen side var det veldig interessant å se hvordan en hund taklet den nye situasjonen.

Når storesnuppa kom til verden kunne han ikke få nok av henne.
Han sov ved siden av sengen hennes, han "blandet" seg inn badingen, skiftingen og matingen.
Det var helt herlig å se på. 

Han var utrolig tålmodig med begge jentene.

   

 

 

Verdens søteste baby og hund !

I fri flyt

Boff på ville veier

Himmel for hunder

En pinne
To meter nysnø

Himmelen

Jo mer snø jo bedre

Vase i 1 meter nysnø bringer virkelig mine barndomsminner tilbake.

Timelange turer i skogen med boffen minnet meg om nettopp det.
Jo mer snø jo bedre er.
Jo mer våte vi blir jo bedre.
Jo mer slitne blir vi jo bedre sover vi.